verdens lys

Ojda, det var jo veldig til kontrast på dette bildet. Er egentlig en ganske poetisk sak på rundt 60 X 100 cm. Bildet heter "Verdens lys" og handler om svensk export eller, var det svensk smak? Kan det ha handlet om skinnhellighet og frelseranda? Inspirasjonen kommer iallefall fra visse lett erotiserte madonnaer fra middelalderen som jeg på turistvandringer i dunkle katedraler har hatt vanskelig for å holde fingrene fra. Visse som skal vaere ekstra magiske har blitt helt blankslitte på visse områder (som föttene, brystene eller leppene). Denne tro og hengivenhet innfor et stykke sten, tre eller alabast synes meg gripende. Nei, jeg mener det virkelig. Å tro er en fin ting. Om det derimot endrer noe annet enn den egne sinnesstemningen er ikke opp til meg å raljere om. Det kan vaere et spörsmål om identitet og livsstil, selv om man ikke ser seg selv som religiös. I hvor stor grad behöver vi våre moderne ikoner? (for å opplyse-, jeg er ikke riktig sikker på at de såkalte hjörnestensbedriftene og deres tilveksttro virkelig kan redde oss fra sott pest og plage, på samme vis som at jeg ikke tror det egentlig spiller noen rolle om man berörer en skulpturs symbolske lemmer eller ei. Men om man nå ikke vet hva man skal gjöre så får man vel tro på det som er tilgjengelig, eller hva?)

fredagskveldshilsen fra Fröydi

Glad påsk

Får man gjöre så her???

Marlene Dumas

Hei her kommer noen av de bildene av Marlene Dumas som jeg har gått med i mitt bakhode så lenge og nesten glemt av. Virker som hun har en stor utstilling på MoMa nå. Jeg så også at hun hadde skrevet noen tekster om akvarellmaleri, og en veldig fin og ganske stor akvarell. Kanskje skal jeg ta opp Marlene som inspirasjonskilde igjen? Har dog aldri riktig forstått hva hun holder på med når hun maler olje, det er noe med fargene som gir meg grått hår (ved tinningene) Neste innlegg, da blir det Cameroon tror jeg. Det finnes en del likheter og ulikheter som kan vaere interessante. Kjensletemperatur? Saklighet eller romantisering?

Hei !

Hvem ligner dagens portrett mest på, gubben i askkoppen eller meg selv? Er det i det hele tatt sikkert om det er en mann eller kvinne? Bildet er to år gammelt, del av en serie hoder på papir som jeg malte under stor fundering på hva jeg holdt på med. De er relativt store, ca 60 cm höye.

Husker at jeg så noen av de bildene som Marlene Dumas viste på documenta i 1998(var det ikke da?) og syntes at det var så bra, alt det med at de var så forenklede, litt trashige, men med veldig mange ulike uttrykk i alle fall. Midt i mellom grafisk, litt flatt uttrykk og mye form...Har aldri fått like mye ut av noe annet hun har gjort. På åttitallet var jeg fortjust i tegningene og fargene til Mimmi Paladino. Kan ikke si at dette blå portrettet eller de andre bildene i serien er representative for min "stil" som kunstner, kanskje derfor jefg kjente meg så usikker på hva jeg holdt på med. Det skulle kunne vaere noen helt andre enn meg som har gjort dem. Er ikke engang sikker på om jeg liker bildene eller ikke. Jo, forresten, den her har fine farger.

Tror det jeg begynte på er en sorts arkeologisk prosess, hvor mine forbilder eller inspirasjonskilder kommer ut i et mer collageaktig uttrykk, mindre fordöyd en i den delen av mine aktiviteter som jeg viser opp som "min kunst". Kanskje det er så, samtidig skulle man kanskje kunne integrere slike prosesser også i noen sorts kunstprojekt? Det kan j jo vaere en tilgang å slippe produksjonspresset og bare nyfikent undersöke se hvaslags bilder man har "hopet på seg" inne i inspirasjonsbanken.
Vårkram til alle



Hei igjen bloggvenner!

Jeg skal også ta med dette bildet, så dere selv kan se noe av inspirasjonen. Det er noe dels med uttrykket, at det er like mye form som tegn (tegn for ansikte, på det sett man som barn tegner inn symbolene for öye, nese munn...). Selv et hode som er veldig mye form og hvor ansiktets "tegn" ikke kan avleses tolkes inn i termene av person, stemning og karakter. Hvordan oversetter jeg dette til portrettfotografiet?

Om jeg tar et bilde av deg, eller meg selv, låner vi da bare ut vår form til det lyset som gjör det mulig å avbilde og overlater vi oss så til den betraktendes evne til å fylle dette avtrykket med sine egne historier og fantasier?

Våre slektninger sier kanskje at bildet ikke er bra. Det ligner deg ikke, sier de, så det kan ikke vaere noe bra portrett. Men hva er det i såfall man önsker å holde fast? Sitt eget minnebilde? En bekreftelse av sin egen idé av hvem du (eller jeg) burde vaere? Man skulle like gjerne kunne si at det ikke er et bra portrett fordi man ikke kan se hvordan öret ser ut (passbilde) eller at man ikke får noen kjensle av formen på hodeskallen....

Jeg har tenkt mye på portrettene til Lady Margaret Cameroon....er det noen av dere som her sett disse? Neste innlegg skulle kunne handle om dem på ett eller annet sett.

Hei igjen

Dagens huvudsak 2

Ja, sånn er det når man ikke får flere bilder til å sameksistere pent og fredelig på samme innlegg..... Er dette bildet av samme person som det forrige? Det ser også ut som en scene fra en film, men jeg tror ikke det er fra samme film som det förste bildet. Uansett liker jeg begge disse bildene av litt samme grunn. Det finnes en historie i dem, men det er ikke "min" historie. Ingen av bildene ligner heller helt på sånn jeg er vant med å se meg selv, det blir mer en historie omkring noe. Tror det er fordi det jeg aller helst ville fotografere var ulike former for lys som jeg kjente mye for. Det er kanskje derfor det blir "filmisk", at det er en spesiel stemning som man forsöker å beskrive ved hjelp av lysets kvalitet og temperatur? Kanskje har dette igjen noe å si for hvilken fölelse betrakteren får av "virkelighet" eller "naervaer"?

Jeg har tatt flere bilder under litt ulike lysforhold i dette rommet. Det er et stort vindu bakom og veggene i rommet er hvite, så det blir ofte et spesielt lys (rommet er i fotohögskolan, og jeg tar ofte et bilde eller to om jeg tilfeldigvis ser at det er den typen lys som jeg liker og jeg har kameraet med meg.) For meg spiller det ingen rolle om det er mitt eget hode/ansikt eller ikke. Dette er mere en praktisk sak, meg selv har jeg jo alltid med. På dette settet blir jeg en målestokk, både subjektet og den som får stå modell for eller baere opp den stemningen som jeg syntes meg oppfange.

Ja, det var dagens strötanker fra meg !

dagens huvudsak?

Hei !

ja, man kan jo forsöke å bli litt bedre på det der med å meddele seg. Har sittet og redigert noen av de portrettene jeg snakket om på mötet i går. Det er mest bilder av meg selv ennå, og mange malerier fra atelieret mitt. Jeg får begynne å velge ett og ett bilde og så skrive litt tanker til det, så blir jeg kanskje bedre på å finnes med i sammenhenget. En blogg er jo litt lik å se seg i speilet. Hvordan ser tankene ut i dag? Er det noe som bör rettes til för man går ut i den store verden? Er man privat eller ikke? OK, dags å begynne å skrive om det förste bildet.

Bildet ser veldig hverdagslig ut, hadde man ikke visst bedre hadde man vel trodd at jeg bor i Masthugget. At jeg hörer hjemme der. Men slik ser ikke jeg det, jeg ser det mer som om det er et bilde fra en film man synes seg ha sett. Jeg kan begynne å tillegge karakteren jeg ser visse egenskaper og historier. Det ser ut som noen jeg kjenner, men det er ikke meg. Hva er forskjellen? Jeg synes det er bra med portretter som blir noe annet, at det ikke bare handler om å gjengi det ansiktet som ligner mest på den "masken" man oprettholder for seg selv

Jeg får kanskje ta med et bilde til om det skal bli mulig å finne ut av hva jeg tenker.