Jeg skal også ta med dette bildet, så dere selv kan se noe av inspirasjonen. Det er noe dels med uttrykket, at det er like mye form som tegn (tegn for ansikte, på det sett man som barn tegner inn symbolene for öye, nese munn...). Selv et hode som er veldig mye form og hvor ansiktets "tegn" ikke kan avleses tolkes inn i termene av person, stemning og karakter. Hvordan oversetter jeg dette til portrettfotografiet?

Om jeg tar et bilde av deg, eller meg selv, låner vi da bare ut vår form til det lyset som gjör det mulig å avbilde og overlater vi oss så til den betraktendes evne til å fylle dette avtrykket med sine egne historier og fantasier?

Våre slektninger sier kanskje at bildet ikke er bra. Det ligner deg ikke, sier de, så det kan ikke vaere noe bra portrett. Men hva er det i såfall man önsker å holde fast? Sitt eget minnebilde? En bekreftelse av sin egen idé av hvem du (eller jeg) burde vaere? Man skulle like gjerne kunne si at det ikke er et bra portrett fordi man ikke kan se hvordan öret ser ut (passbilde) eller at man ikke får noen kjensle av formen på hodeskallen....

Jeg har tenkt mye på portrettene til Lady Margaret Cameroon....er det noen av dere som her sett disse? Neste innlegg skulle kunne handle om dem på ett eller annet sett.

Hei igjen